Bibelteksten finner vi i Matteusevangeliet 14,22-34.

Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted.
Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Da kvelden kom, var han der alene.
Båten var allerede langt fra land, og den kjempet seg fram i bølgene, for det var motvind. Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen.
Da disiplene fikk se ham der han gikk på vannet, ble de skrekkslagne. «Det er et gjenferd!» sa de og skrek av angst. Men i det samme talte Jesus til dem: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!» Da sa Peter til ham: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» «Kom!» sa Jesus.
Peter steg ut av båten og gikk på vannet bort til Jesus. Men da han så hvor hardt det blåste, ble han redd. Han begynte å synke, og ropte: «Herre, berg meg!» Straks rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham og sa: «Du lite troende – hvorfor tvilte du?»
Så steg de opp i båten, og vinden stilnet. Men de som var i båten, tilba ham og sa: «Du er i sannhet Guds Sønn!» Da de var kommet over, la de til land ved Gennesaret.

Du kan også lytte til andakten her: 

En tydelig undergjerning

Fortellingen om når Jesus gikk på vannet er blant de aller mest kjente om Jesus. En veldig tydelig undergjerning som jo bare er mulig for noen som står utenfor, eller ovenfor, naturlovene. Vi får derfor et lite glimt av Jesus som Gud.

Det som kanskje er enda mer spesielt er at Peter, som aldri noen gang var noe annet enn et helt vanlig menneske, også fikk gå på vannet denne natten.

Fortellingen er fascinerende i måten naturkreftene omgås på, men den har også noe å fortelle oss om det å leve som en kristen.

Det vanskelige Gud lar skje i livene våre, hvorfor skjer de?

Jesus hadde jo virkelig ikke trengt å komme til disiplene på denne måten. Han kunne latt dem unngå slitet med motvinden, og det med at Peter gikk på vannet var jo noe helt utenom det vanlige. Men Jesus hadde noe viktig å lære disiplene.

Det vanskelige Gud lar skje i livene våre, hvorfor skjer de? Et liv i tro på Jesus garanterer ikke svar, men vi er garantert at Jesus alltid er nær, vet om det som skjer og «lar alt samvirke til gode for oss» (Rom 8,28).

Med oss gjennom stormen

Han vil oss noe, midt i uværet. Det var umulig for Peter å gå på vannet, uten Jesus. På samme måte kaller Jesus oss ut i forhold som kan virke vel så umulige for oss.

Kanskje er det en lederoppgave du er spurt om å ta? Eller en vanskelig samtale du har unngått en stund? Eller en fristelse til synd som du virkelig sliter med?

Vær ved godt mot, det er jeg, vær ikke redde.

Jesus lot disiplene oppleve stormen med vilje. De var skikkelig redde, på ordentlig. På samme måte er det i livene våre, Jesus lar oss oppleve skikkelig vanskelige ting, på ordentlig.

Disiplene fikk høre «Vær ved godt mot, det er jeg, vær ikke redde». Det er et ord til deg også om du lever i troen på ham.

Umulig for oss – mulig for Jesus

På samme måte som Peter fikk gå på vannet, men begynte å synke så snart han mistet blikket på Jesus, vil det være for oss også.

Herre, berg meg!

Jesus kaller deg til noe som ser komplett umulig ut, men det blir mulig med blikket festet på ham som har kalt deg.

Dypest sett handler dette om selve troen og livet sammen med ham. Vi har det virkelig ikke i oss, det som trengs for å bli frelst og leve i fellesskap med Jesus. Men han kaller deg til seg og er med gjennom storm, frykt og usikkerhet. Om du må rope «Herre berg meg», rekker han hånden straks ut og griper fatt i deg.