Dagens bibeltekst finner vi i Salme 103,1-6.

Velsign Herren, min sjel!
Alt som i meg er,
velsign hans hellige navn.
Velsign Herren, min sjel!
Glem ikke alt det gode han gjør.
Han tilgir all din skyld
og leger alle dine sykdommer.
Han frir ditt liv fra graven
og kroner deg med barmhjertighet og kjærlighet.
Han metter ditt liv med det gode,
du blir ung igjen som ørnen.
Herren skaper rettferd,
han lar alle undertrykte få sin rett.

Du kan også lytte til andakten her:

I noen perioder tenker jeg mye på Gud. Jeg tenker på at han er her i dag og ønsker å prege hverdagen min. Jeg husker på det gode han har gitt meg.

I andre perioder glemmer jeg Gud helt. Jeg tenker ikke på han og husker ikke på alt det han har gjort for oss.

Gud er god

I salmen vi har lest nå, er det tydelig at han som ber, vet at Gud er god. I bønnen forteller David om at Gud metter livet hans med gode ting.

Liv, tilgivelse, helbredelse, rettferdighet. Alt dette kommer fra Gud. Og David vet det.

Vi har bare lest starten av salmen. Videre i bønnen fortsetter David å øse ut om hvor god Gud er og har vært. David vet at Gud er verdig all lov og pris for hans godhet. «Velsign Herren» ber David.

David lovpriser Gud for hans ufattelige godhet.

Vi er kanskje ikke så vant til å bruke ordet «velsigne» på denne måten. Å «lovprise» brukes kanskje mer i dag. Men det er det samme. David lovpriser Gud for hans ufattelige godhet.

Snakker til sjelen sin

Noe av det som fascinerer meg med denne salmen er at David sier «velsign Herren, min sjel».

Det virker nesten som han kommanderer seg selv til å lovprise.

Men hæ? Det ser da ikke ut som han har problemer med å se Guds godhet og lovprise han for det? Denne salmen ser jo nesten ut som definisjonen på en sjel som lovpriser. Hvorfor åpner og avslutter han da med «velsign Herren, min sjel»?

Han fortalte seg selv det han visste om Gud.

Kanskje en forklaring kan være at han hadde en periode der han tenkte lite på det Gud hadde gjort for han? Kanskje hadde David perioder der hele Gud-greia var litt tørr og fjern?

Måten David ba i denne perioden, var å snakke til sjelen sin. Han fortalte seg selv det han visste om Gud. David følte kanskje ikke at Gud var god, eller han tenkte kanskje ikke automatisk mye på det.

Men han visste det.

Da sier David til seg selv: «Lovpris Gud, David. Glem ikke alt det gode han gjør. Han tilgir, leger og er barmhjertig. Han metter ditt liv med det gode. Lovpris Gud, David!»

Fortell deg selv

Kanskje du og jeg kan gjøre det samme som David? Vi kan minne oss selv på hvem Gud er, og at han er verdig vår lovprisning.

I stedet for å klandre oss selv for å tenke lite på Gud, kan vi fortelle oss selv om Guds godhet. En godhet som er helt uavhengig av våre tanker og følelser.

Vi avslutter slik også salmen avsluttes:

Velsign Herren, alle hans skapninger, overalt hvor han rår.
Velsign Herren, min sjel!