Daniel og vennene hans levde annerledes, men gjemte seg ikke bort og var passive

Én av favorittbøkene mine i Bibelen, én jeg leser igjen og igjen, er Daniels bok.

Det er mange ting jeg liker ved den, men én av dem er at Daniel og vennene hans er forbilder for meg, fordi de er mennesker som ikke var redde for å være annerledes eller gjøre det motsatte av det som ble forventet.

Livet ble ikke enkelt

Som ungdommer valgte de å ikke spise det samme som de andre på kongens slott, fordi dette ville være imot loven de var opplært i.

Da kongen bestemte at alle skulle tilbe en gullstatue han hadde satt opp, var vennene til Daniel de eneste som ikke gjorde det. De nektet å tilbe noe annet enn Gud, selv om de risikerte dødsstraff for det.

Og senere, da kongen befalte at alle skulle tilbe bare ham, fortsatte Daniel å be til Gud hver dag, selv om han ble kastet i løvehulen for det.

Daniel og vennene fikk erfare at selv om de tok gode valg og fulgte Gud, fikk de ikke alltid noen åpenbar «lønn for strevet.»  Det at de gjorde det de trodde var rett overfor Gud, gjorde ikke livet deres bare enkelt, ofte tvert imot.

Flere vendte seg til Gud

Men til tross for at de levde veldig annerledes enn folk rundt seg, virker det ikke som om de gjemte seg bort og var passive. De var viktige rådgivere for kongen, og var med på å styre landets politikk på en god måte.

Ved å være lydige mot Gud og sette Ham over seg selv, lærte både kongen og folket i Babel om Ham, og flere vendte seg til Gud.

Det er dette jeg liker, og dette jeg ønsker for mitt liv også – å ta Gud på alvor og la det påvirke livet mitt og mennesker rundt meg på en god måte.