Jeg husker følelsen enda: Å komme hjem fra UL. Stemninga, folka, nye venner, gamle bekjentskap, forkynnelse, rangling, musikken og lukta, alt satt igjen i kroppen. Det hadde vært så bra, vi hadde hatt det så gøy, og møtene var så gode å være på. Gud kjentes nær!

Men så kom jeg hjem, og landa med et smell. Og mamma møtte meg i døra med et stort: Hvordan har du hatt det!? Fortell da!? …. Og så ble alt snudd opp ned.

Jeg som hadde bestemt meg for så mye bra på UL, jeg hadde tenkt at nå, NÅ får jeg en ny start. Jeg var bare sur og grinete og smelte døra til rommet. Hadde ikke forbedra meg ett hakk, ble ikke mer frimodig, eller snillere, jeg var bare den samme gamle. Og skuffa over meg sjøl i tillegg.

Ble Gud værende igjen på UL?

Som om ikke dette var nok, bodde jeg på et sted med få andre kristne. Uka på UL var viktig for meg. Den ble et sted der jeg ikke var så annerledes, men hadde mange rundt meg som trodde på det samme, ville det samme og som til og med heia på at vi ønsket at andre skulle bli kristne. Men etter UL var bygda like skrapa for kristne ungdommer på min alder.

Vi har et uttrykk som går sånn: Opp som en hjort, ned som en … eh, ja, lort. Og sånn føltes det. Hvorfor ble det sånn? Ble Gud værende igjen på UL? Rakk ikke Den hellige ånd bussen tilbake til mitt hjemsted? Var jeg ikke noe forandra?

UL er en matstasjon

Festivallivet er fantastisk, men det er et unntak. Det er den store festen, høydepunktet, og på mange måter litt langt fra hverdagslivet. At man kræsjlander litt etter UL er derfor ganske så normalt, for avstanden kan, som jeg beskrev over, oppleves stor.

Og det er jo det de som jobber med UL ønsker, ikke at du skal tryne etter UL, men at UL skal være noe mer enn det du går i til vanlig. Ledergjengen jobber på spreng for å gi deg en fin opplevelse, mye gøy, men først og fremst innhold til å leve på gjennom året som ligger foran deg.

Jeg tipper at de som trasker over Sydpolen også lengter tilbake til festen og den gode maten når de går i skikkelig motvind på isen

Det blir litt som folk som skal gjennomføre ekstreme påkjenninger, og som «spiser seg opp», altså opp i vekt og muskelmasse for å ha noe å tære på når de går over Sydpolen eller hva det måtte være.

Går det an å tenke sånn om UL? At det er en skikkelig matstasjon før enda et skoleår der det er litt langt mellom kristne venner. Jeg tipper at de som trasker over Sydpolen også lengter tilbake til festen og den gode maten når de går i skikkelig motvind på isen der. Men de kjenner at maten de lagra opp i kroppen, gir dem kraft på reisen de har lagt ut på.

Da Elia kræsjlandet

Visste du at det stod om en slik etter-festen-kræsj i Bibelen også? I 1. Kongebok kapittel 18 står det en ganske sprø historie om profeten Elia som samlet 800 av Baàlsprofeter på Karmelfjellet.

Der hadde de en slags konkurranse for å bevise hvem som var Israels Gud. De som ropte på avguden Baàl fikk ikke svar, men Elia som bad til Gud fikk svar. Gud viste seg med ild og torden, og det hele endte med at alle avgudsprofetene ble drept. En ganske sterk manifestasjon av at Elia fulgte den mektigste av alle!

Etter dette, stikker Elia ut i ørkenen og roper til Gud, at nå vil han ikke mer. Han er sliten, redd og langt nede. Skikkelig kræsjlanding. Elia legger seg under en busk, og ber om å få dø. Gud kunne godt kjefta litt på han i en sånn situasjon. Litt sånn: «Nå har du hatt DEN uka, vært høyt oppe, opplevd mye med meg! Ta deg sammen!»

Men Gud møter ikke trøtte og slitne barn på en sånn måte. Han lar Elia hvile. Og ikke nok med det. Etter en stund vekker Gud han, og gir han et stykke nybakt brød, og drikke. Gud gir nær og konkret omsorg og sier til Elia: Stå opp og spis, ellers blir veien for lang for deg!

Gud blir med deg hjem

Gud ble ikke værende igjen på Karmelfjellet og Han blir heller ikke værende igjen i Ålgård. Han blir med deg hjem og vil være nær i hverdagen din, nettopp der du har hverdagslivet ditt. Hvil deg først, og så kan du stå opp og leve på det du fikk på UL, og fortsette å ta til deg av det Gud vil gi deg her og nå. Lykke til!