Tikk-takk skal du ha

Natt til i går skrudde vi tilbake tiden. Det vil si, vi skrudde i alle fall tilbake klokken. Tiden fortsatte sin vante gang, uhindret av hva vi bestemmer at klokken er.

Egentlig tror jeg  det er ganske greit at det er ordnet sånn. I alle fall når jeg ser hva vi bruker denne ”ekstra” timen til. For tradisjonen tro hadde jo alle avisene oppslag om denne store nyheten, og det de hadde å meddele var strengt tatt ikke spesielt inspirerende, om jeg kan få være helt ærlig.

Ikke at det var noe særlig sjokkerende med det som gikk igjen mest, det var bare litt… platt. La meg oppsummere essensen i hovedfokuset:

• DU FÅR SOVE EN TIME EKSTRA!

Eventuelt:

• HUSK Å LEGGE DEG EN TIME SENERE!

Jeg la meg en time senere, og så sov jeg en time ekstra

Personlig tok jeg  for så vidt begge rådene. Jeg la meg en time senere, og så sov jeg en time ekstra likevel. Sånn sett feilet jeg vel egentlig litt med hele den bonustime-greia. Men poenget mitt er at man (det gjelder både meg selv og avisene, altså) kanskje heller burde tenkt: Wow! En hel time mer! Den må jeg jammen få noe bra ut av!

Ikke: Wow! En hel time mer! MER TV OG SNORK!

Men så er vi jo mennesker, så hva hadde du egentlig ventet…

Den andre store  en-time-ekstra-nyheten jeg fikk med meg var litt mer deprimerende. Den handlet nemlig om at folk var irritert over at enkelte kommuner ikke lot utesteder som vanligvis holder åpne til klokka 3 holde dørene åpne til klokka ble 3 for andre gang. Tenk det. Krise. En time ekstra, og så får vi ikke lov til å drikke og feste mer enn vanlig.

Som sagt, jeg  tror det er ganske greit at vi ikke egentlig styrer tiden, bare klokka. Som om vi ikke bruker nok tid på soving, tv-titting, drikking og festing fra før av.

Det fikk meg til å tenke på et bibelvers – et ganske seriøst et, faktisk:

For verden går til grunne med alt sitt begjær, men den som gjør Guds vilje, består til evig tid. (1. Joh. 2,17).

Tiden går, den tikker i vei mot en avslutning

Jeg tror det  er en grunn til at verden er tidsbegrenset. Tiden går, den tikker i vei mot en avslutning, både på hvert menneskes liv og på hele sulamitten. Det pleide jo ikke å være sånn. Helt i begynnelsen av Bibelen kan du lese om at vi mennesker – og hele skaperverket – ble underlagt død og forgjengelighet fordi menneskene falt i synd.

Verden er ødelagt.  Den er fylt med begjær av ulikt slag, av ondskap og lidelse. Den er ikke noe å spare på. Men det er mulig å få mer tid – og ikke bare en time ekstra hver høst, som vi mister igjen til våren. Det er mulig å få en hel evighet. Gud vil gi det til alle som tror – fordi vi er verdt å spare på. Men vi må velge det selv. Vi må vende oss til han som kan, og som elsker oss, og som har all makt over tid og evighet: Jesus.

Ill.foto:  reegone på Flickr.com