Om å si nei

Poenget er ikke at man skal si nei til alt. Eller å si nei i seg selv. Eller at man aldri skal gjøre noe som man ikke har kjempelyst til. Men det handler om å kunne si nei når man trenger det. Det handler om å kjenne sine grenser. Og å ikke pushe de.

Vi vil jo  gjerne være både snille og greie, og da kan det være lett å si ja til for mange ting, ville være for mange steder og hjelpe for mange folk (faktisk). Derfor må vi lære å si nei. Lære å si nei uten å tenke på andre, men på oss selv. Det høres fryktelig egoistisk ut, men noen ganger kan du være mest for andre om du er litt egoisitisk. Og da er du plutselig ikke egoistisk lengre. (Det bare ser sånn ut.)

Disse tinga hører med til det å elske folk

Tida går fra  oss, ikke sant. Kalenderen fylles opp. Det går ikke opp selv om vi sier nei til alt vi ikke vil, og ja til bare det vi vil. Og så er det lurt at vi har litt ekstra tid og styrke til å av og til gjøre ting vi ikke vil. Det kan være å klippe en plen for noen, male huset for foreldrene, hjelpe en venn å flytte, være med på en dugnad, eller å dra å hjelpe en kompis som har fått motorstopp. Disse tinga hører med til det å elske folk. Og vi er blitt bedt om å elske hverandre.

Vi må heller ikke si nei til alle utfordringer vi får selv om det frister. Noen utfordringer trenger vi for å vokse. Hvis noen spør deg om å holde en andakt er kanskje det enkleste å si nei. I stedet for å bruke en måned på å grue seg, timesvis på forberedelser og ti pinefulle minutter på å framføre den. Det var et eksempel på når du ikke skal «øve deg på å si nei».

Å kunne si  nei når noen spør deg om å gjøre noe (uten å føle at du gjør noe galt) betyr å vite hvor grensene på hva du klarer og vil gjøre går, og så må du respektere deg selv nok til å holde de grensene. Aller helst bør du holde de med god margin også. Og så lenge folk har lov til å spørre deg om noe, har du lov til å svare. Akkurat det du vil.

Ill.foto:  © Picture-Factory – Fotolia