Mens vi venter

Kun et par ganger i løpet av disse årene har jeg trodd at oppfyllelsen er like rundt hjørnet. Jeg har blitt skuffet hver gang.

For et par uker siden var jeg veldig sterk i troen på at i år er endelig året. Men så kom nedturen igjen forrige helg.

Om du måtte lure: drømmen min er at Liverpool skal vinne ligagullet i England.

Hvis ikke må jeg si det som Liverpool-supporterne pleier å si hvert år: «Neste år!»

Helt siden jeg som niåring tilfeldigvis endte opp med Liverpool som favorittlag, har jeg drømt om at det er de rødes kaptein som skal løfte den store pokalen i mai.

Nå er jeg avhengig av at Liverpool vinner begge sine siste kamper, og at Manchester City ikke klarer det samme. Hvis ikke må jeg si det som Liverpool-supporterne pleier å si hvert år: «Neste år!»

Forrige gang de vant serien var i 1990. Nå går vi bare og venter, og i mellomtiden leter vi nesten desperat etter lyspunkt og små tegn som kan peke på at det snart er vår tur til å juble.

Nye spillere. Ny trener. Et cupgull. For Liverpools del den fantastiske Champions League-seieren i 2005.

Nå må da laget snart være godt nok til å vinne Premier League! Men nei, ikke foreløpig.

Venting er utvilsomt en viktig del av pensum"

Jeg har ofte tenkt det at livet som fotballsupporter er en ganske god skole for å lære noe sant om selve livet.

Og venting er utvilsomt en viktig del av pensum. Bibelen forteller om mange som måtte lære seg å vente.

Fra 1. Mosebok 12 og utover i de neste kapitlene kan vi lese om Abraham og Sara. Gud lover Abraham at han skal bli stamfar for en stor slekt. Problemet er bare at han og kona er i ferd med å bli gamle. Ja, så usannsynlig virker det at Sara bare ler av løftene fra Gud.

Mye skjer, og mange år går, og Sara og Abraham blir bare eldre og eldre. Men så en dag skjer det, Sara føder sønnen Isak, og Gud viser at løftet hans holder.

Men ventetiden ble lang også denne gangen"

Også Moses måtte lære seg tålmodighet. Israelsfolket hadde vært holdt som slaver i Egypt i 400 år (det er lang ventetid, det!), og plutselig en dag får Moses vite at det er han som skal lede folket ut av Faraos klamme hånd. Da var han blitt en godt voksen mann, og hadde levd på flukt i mange år etter at han hadde drept en egypter som hadde mishandlet en israeler.

Som om ikke ventetiden hadde vært lang nok for Moses og israelsfolket, ble de også værende 40 år i ørkenen etter at de hadde klart å flykte fra Farao og hans menn. Gud hadde lovet dem et fantastisk land, men ventetiden ble lang også denne gangen.

Eksemplene kunne vært mange flere.

Vanskelig å stole på at venting og stillhet faktisk er det beste"

I Salmenes bok er det fire steder hvor vi blir utfordret med ordene «Vent på Herren!». I Salme 131, som bare er på tre vers, står det «Israel, ventpå Herren fra nå og til evig tid!». Ofte knyttes det å vente opp til det å være stille.

«I stillhet og tillit skal din styrke være», står det i Jeremia 30,15.

For oss utålmodige som lever i et oppjaget samfunn hvor alt helst skal skje her og nå, og hvor stillhet ofte blir erstattet av støy og jag, er det kanskje litt vanskelig å stole på at venting og stillhet faktisk er det beste.

Det kommer garantert til å være verdt ventetiden"

Til syvende og sist handler det om å stole på at Gud vet hva som er det beste for oss. Det ultimate løftet fra Gud er at all sorg, plage og urettferdighet en dag skal ta slutt, og Gud skal skape en ny himmel og en ny jord, der godhet, rettferdighet og kjærlighet skal råde.

Det kommer garantert til å være verdt ventetiden.

I sammenligning med det blir min drøm ganske liten, men kanskje, kanskje, hvis jeg venter lenge nok, får jeg også oppleve at Liverpool en dag vinner serien.

Og mens vi går og venter er det uansett godt å vite: You’ll never walk alone.

FOTO: Andy Nugent på flickr.com