Helt ærlig

Det tar som  regel ikke så lang tid å bli enige om å være ærlige. Å være ærlig er en bra ting, det veit vi liksom. Men hvor masse veit vi det? For tør vi egenltig å være ærlige? Kanskje vi er det når vi har det veldig fint og helt ok, men når vi ikke skjønner hva Gud driver med, for eksempel – kan vi være ærlige om det? En ting er å være ærlige om de dårlige dagene, men hva når det blir skikkelig mørkt?

I forrige nummer (4/2013) av Fast grunn skreiv Kenneth O. Bakken om «det kristne synkrone fromhetsidealet». Han stiller spørsmålstegn ved måten vi kristne snakker om lidelse. «Det hevdes at Han er det eneste som bærer. Selvsagt er det sant, men ikke i vårt eget indre. Inni oss hater vi lidelsen» Har du nummeret i nærheten, anbefaler jeg deg å lese artikkelen.

Skal vi snakke så varmt om denne ærligheten må vi faktisk gi rom for den

Å lage idealer  om hvordan livet skal takles når det blir tøft er skummelt, spesielt når dette idealet ikke inkluderer sorg, smerte og sinne. Jeg har nok vært med på det uten å tenke over det, men jeg er glad for påminnelsen. Skal vi snakke så varmt om denne ærligheten må vi faktisk gi rom for den, selv om den ikke er verken from eller enkel.

Det betyr virkelig ikke at vi skal droppe å snakke om (eller med) «Han som bærer». Greia er at vi trenger ikke å skjule noe for han, selv om det ikke er snakk om de vakre følelsene. Han som bærer er også han som veit alt, han som veit når vi er sinna, og når vi ikke skjønner poenget med det som skjer, eller om det i det hele tatt er et poeng.

Ill.foto: © Alliance – Fotolia.com