I mange år har målet til UL vært å være en festival som forandrer.

Det tror jeg også den har vært. Mennesker har kommet til tro. Misjonærer har blitt innviet til tjenesten. Ungdommer fra rundt omkring i landet har fått se at de er langt fra alene.

UL har vært et møtepunkt i dobbel forstand.

Vertikalt – gjennom forkynnelsen av Guds ord. Møtene har vært og er ennå førsteprioritet.

Horisontalt – det knyttes vennskap over hele landet. Det har jeg selv fått erfare. Unge får forbilder å se opp til.

Campingen og fornøyelsesparken er ingen steder å se.

Ekko fra tidligere tider

I tidligere tider flyttet UL rundt omkring i landet. Foreldregenerasjonen mimrer tilbake til UL i ’89, for da var UL på x, eller vent… det var kanskje året etter?

For min generasjon ble Kongeparken og Ålgård nærmest synonymt med UL. Når festivalen igjen kom på flyttefot, var det mange som sukket.

De siste fire årene har festivalen blitt avholdt på fire ulike steder. Det virker for meg som om UL ikke bare er en festival som forandrer, men også en festival som forandres. Og det er ikke nødvendigvis en dum ting.

Nostalgi

Campingen og fornøyelsesparken er ingen steder å se. Amfiet er byttet ut med en ishall. Klissvåte telt er erstattet av sovesal, med luftmadrasser i alle fasonger.

Mye av det ytre ser ganske annerledes ut. For de eldre er det kanskje fristende å nevne at alt var bedre før. UL er ikke det det en gang var.

Joda, litt engelsk er det også, men det er under Navnet Jesus at sangen runger høyest.

Jeg synes Karl-Johan Kjøde, generalsekretær i Laget, sa det godt da han uttalte at nostalgi ikke er hans nådegave. Vi trenger å løfte blikket opp fra tanken om at sånn var det før, så sånn skal det alltid være.

Et levende møte

For festivalens kjerneidentitet er som før: her skal ungdommer få et levende møte med Jesus Kristus, som har gitt sitt liv for oss – ja, faktisk for hele verden. Misjon er fremdeles like sentralt, oppe på scenen og nede på gulvet.

Misjonsprosjektet ungGlobal har allerede på dag to gått tom for t-skjorter til nye givere og dem som har økt det faste giverbeløpet sitt. Det lover godt.

Annerledes

Noe er annerledes her. Møtene starter ikke med engelske hoppesanger mens ungdommene skaper kaos i de fremste stolradene.

Forbederne har mer enn nok å gjøre.

Her synges Hellig, hellig, hellig og Jesus, det eneste. Joda, litt engelsk er det også, men det er under Navnet Jesus at sangen runger høyest.

Langt flere hender er i været enn på mitt første UL i 2018.

Forbederne har mer enn nok å gjøre.

Talene flommer ikke over av morsomme onelinere, men er preget av et modent og voksent alvor. Hva er det som gjør at salen er stille og alle følger med?

Hva er det med UL?