Har reformasjonen noe som helst relevans i dag?

Vi står på terskelen til reformasjonsjubileet. Det er snart 500 år
siden Luther slo opp sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg. Men hva handlet egentlig reformasjonen om, og har den noen relevans i dag?

Å reformere betyr å omskape, for å gjenvinne det som har gått tapt. Sann kirkelig fornyelse handler derfor ikke om å skape noe nytt, men snarere om å gjenoppdage det som er sentralt og umistelig for Kristi kirke.

Trender kommer og går, men den tidløse sannheten om Gud og mennesket bare består. Når kirken blir mer påvirket av sin samtid enn det tidløse evangeliet, er det på høy tid med reformasjon. Luther og reformasjonen ga oss de fem prinsipper som kirken hele tiden må orientere seg etter.

SKRIFTEN ALENE

Skal livet virkelig være slik som dette? Hvis ikke, hva er galt og hvordan kan det bli som det skulle være? Vårt svar på disse grunnleggende spørsmålene synliggjør vår dypeste teologi – den generelle fortellingen om livet vi virkelig tror på.

Den bibelske beretningen om skapelsen, fallet, forsoningen og gjenopprettelsen gir svar på disse spørsmålene. Men når Bibelens
frelseshistorie blir skjult av alternative historier om hva som er det
gode liv og meningen med livet, da fordunkles evangeliet. Uten en fast forankring i Skriften, risikerer vi at troen snarere blir en individualisert moralfilosofi, enn en tro på en korsfestet frelser.

KRISTUS ALENE

Den oppstandne Jesus forklarte for sine disipler hvordan loven, profetene og salmene enstemmig pekte på ham. Eller som Luther sa: «Kristus er skriftens kjerne og stjerne.» Bibelen har bare en hovedperson.

I en egosentrisk kristendom kretser alt rundt oss selv og vår egen innsats. En teosentrisk kristendom lar Gud være Gud og avdramatiserer vår rolle.

Og klimakset er at alle Guds løfter blir oppfylt i Kristi fødsel, hans
død på korset, oppstandelsen, himmelfarten, og gjenkomsten. Han er Guds Lam som tar bort verdens synd, han er fredsfyrsten som skal opprette en ny himmel og en ny jord. De gode nyhetene er altså utelukkende om hva Gud har gjort for oss i Kristus Jesus. Ikke om hva vi skal gjøre for Gud.

NÅDEN ALENE

Guds ord kommer til oss som lov og evangelium. Loven taler om hva Gud krever. Når vi prøver å bli akseptert av Gud gjennom loven, gir den oss innsikt om vår dype synd om fører til fordømmelse.

Det er bare på denne bakgrunn at forkynnelsen av Guds nåde er gode nyheter. Evangeliet er de gode nyhetene om hvordan Gud i sin nåde velger å forbarme seg over oss ved å sende sin Sønn som et offer for våre synder. Våre synder tilregnes Kristus og hans rettferdighet tilregnes oss av nåde alene ved tro alene.

TROEN ALENE

Livet som kristen er et liv i troen på Guds løfter. Å sette all tro og tillit til Guds fullførte frelsesgjerning i Kristus, uten det minste håp til egne gjerninger.

Denne troen kan ingen mennesker selv skape. Troen er en gave som Gud gir gjennom forkynnelsen av evangeliet.
Troen frelser ikke, men tar imot frelsen som blir gitt oss gjennom evangeliet i ord og sakrament.

Våre liv, vår tro og tilbedelse gjenspeiler vår oppfatning av Gud. Hvem gir vi takk og lov, pris og ære? Hva finner vi trøst og trygghet i? Hva er tilværelsens
opphav og det høyeste mål?

I en egosentrisk kristendom kretser alt rundt oss selv og vår egen innsats. En teosentrisk kristendom lar Gud være Gud og avdramatiserer vår rolle. Den hviler på den bibelske åpenbaring at frelsesverket er Guds alene – fra begynnelse til slutt. Dette skaper den tilbedelse i ånd og sannhet som i dag ofte savnes i våre kirker og kapell.

Kirkens og den kristne troens tidløse sentrum er det evangeliet som
utelukkende er basert på Skriften, Kristus, Nåden, Troen, og Guds ære – alene. Hvis det ikke er tilfellet, er det nødvendig med reformasjon.