Det hele startet med at jeg fikk et sjeldent besøk av noen vismenn fra Østen. Det sies at vismenn skjønner seg på magi og har greie på horoskoper og astrologi – altså stjernetyding.

Jødenes konge

Da de kom, ble jeg svært glad. Tenk, de kom så langt for å treffe meg! Det måtte være et viktig budskap – kanskje noe profetisk de hadde sett? Kanskje de hadde lest i stjernene om noe stort og flott  som skulle skje med meg og riket mitt?

De sa de lette etter jødenes konge og jeg svarte: «Da trenger dere ikke lete lenger. Det er jeg. Jeg er han dere leter etter.»

Til min overraskelse så de på hverandre litt forundret og tvilende. Så spurte de: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.»

Messias-profetiene

Først skjønte jeg ingenting og trodde de bare tullet. Men da jeg fikk tenkt litt mer på det, kom jeg på Messias-profetiene fra Skriftene.

Jeg er ikke av de superreligiøse som leser Skriften hver dag, men vet såpass at det står masse om den kommende kongen som skal redde Israel fra fiendene sine. Alle gleder seg til vi ikke lenger skal være undertrykket av noen okkupasjonsmakt, men være et fritt og selvstendig folk.

Jeg har det egentlig ikke så verst, men jeg må si at det hadde vært fint å bli kvitt romerne slik at jeg kunne styre landet som jeg selv ville uten deres innblanding. Jeg er jo tross alt konge!

«Game of Thrones»

Men dersom den lovede kongen fra profetiene virkelig var født, betydde det at han ville prøve å ta kongeriket fra meg og min slekt! Det kunne jeg ikke la skje. Ingen skulle få ta fra meg kongeriket!

Jeg måtte gjøre noe. Og jeg kunne ikke vente til det var for sent. Ugress er lettest å fjerne mens det ennå er lite.

Hadde én mann virkelig kunnet gjort så stor forskjell…?

Jeg tok kontakt med de religiøse lederne som kan profetiene inn og ut, for å finne ut av hvor denne Messias-kongen skulle bli født. De sa det var i Betlehem.

Så jeg sendte vismennene av sted for å finne barnet, og ba dem om å gi meg beskjed når de hadde funnet det. Og det skulle de.

 Tok saken i egne hender

Jeg ventet i år og dag, og du kan tro jeg ble rasende da vismennene aldri kom! De hadde lurt meg!

En konge kan ikke vise nåde og medlidenhet.

Så da var det bare én ting å gjøre. Jeg vet det kan høres brutalt ut å ta livet av alle guttebarn under to år i hele Betlehem-området, men til syvende og sist var det ikke min feil. Jeg gjorde bare det som måtte gjøres for å redde freden i Israel.

Og jeg prøvde først på den snille måten. Hadde det ikke vært for de forræderske vismennene så hadde dette gått helt smertefritt, og mange liv kunne vært spart.

Ettertanke…

Av og til ser jeg barna for meg i drømmene mine. De skriker om nåde. Før jeg dreper dem…

Og noen ganger tenker jeg på Messias. Drepte jeg virkelig han som profetene har snakket om fra eldgammel tid? Hadde han virkelig kunnet redde folket? Hadde én mann virkelig kunnet gjort så stor forskjell…?

…

Men… man kan ikke dvele ved sånne tanker. Ingen konge har vel noen gang blitt sittende uten å lede med hard hånd? Da får man ikke respekt og ærefrykt hos folket. En konge kan ikke vise nåde og medlidenhet… Eller…?

Du kan lese mer om Herodes i Matteus 2.