Da englene kom til romfolket under Sinsenkrysset
Ivan kunne ikke i sin villeste fantasi forutsett det som skulle skje denne kvelden.
23. desember 2014
Han kjente at han var sliten.
Det hadde vært en ny lang dag uten at han hadde fått særlig mye penger i koppen. Magen var langt fra full, men han hadde iallfall spist nok til at sulten ikke fikk ta overhånd.
Det verste i dag var ordene som de tre ungdommene hadde ropt etter han. Ivan skjønte nok norsk til at de ville ha han ut av landet.
Kjeltring. Pakk. Avskum. Han hadde hørt de før og visste hva de betydde.
Det gjorde like vondt hver gang.
De store steinene her under den store broa ga ikke særlig komfort. «Det går nok bra», tenkte han, vel vitende om at det hadde gjort det til nå. Ivan hadde hørt at Sinsenkrysset var et av de stedene hvor flest biler passerte i hele Norge. Han kunne tro det. Summingen var konstant, men nå etter midnatt var det roligere.
Han hutret litt og kjente på tærne at han var i ferd med å bli kald, men visste at om to måneder ville det bli mye verre.
Kathrina og brødrene hennes begynte å nynne på en av sangene som minnet han mest om landsbyen hjemme i Romania. Hver gang han hørte den begynte han å gråte. Den minnet om barndom. Om et sted hvor han skjønte hva alle sa.
Men han visste at også der var hans folk sett ned på og uønsket. Også der var de kjeltringer, pakk og avskum.
Plutselig, helt uten forvarsel, kom det et kraftig lys på himmelen!
Ivan så noe som lignet en menneskeskikkelse, og han ble lamslått av skrekk. Han så på de andre under Sinsenkrysset at de så de samme.
De var livredde.
Engelen på himmelen tok plutselig ordet.
«Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser her i Oslo; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er pakket inn i en boblejakke og ligger i en handlevogn.»
Ikke lenge etter var himmelen over Sinsenkrysset full av engler som sang, en sang Ivar aldri hadde hørt før, men som likevel fascinerte han veldig.
«Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!»
Nesten like plutselig som de først kom var englene borte. Ivan så på Kathrina og de andre. Hva i alle dager var det som hadde skjedd?
Sa engelen noe om en frelser?
Her i Oslo? Og hvorfor hadde DE av alle fått beskjeden?
Spørsmålene var mange, likevel var Ivan klar: «Kom så drar vi ned til byen for å se hva som har skjedd, og som Gud har fortalt oss»
Han begynte å gå, og de andre fulgte raskt etter.
