Hvor går grensen mellom å leve i synd og falle i synd?

Hvor går grensen mellom å leve i synd og falle i synd?

La oss prate om hvordan synden blander seg inn i livene våre.

Tema

I september er temaet på iTro «I grenseland».

For en kristen kan tilbakevendende synder være til stor fortvilelse. Vi hører at evangeliet setter oss fri fra synd og at vi ikke trenger å frykte for noe. Likevel henter det gamle livet oss igjen, og man føler seg kanskje ikke så fri, når det kommer til stykket.

Forskjell på syndere

Kristne mennesker synder, akkurat som alle andre. Forskjellen ligger i omvendelsen.

Kristne har valgt å vende seg om, og dermed få tilgivelsen i gave.

Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» (Johannes 8,32)

Vi leser at sannheten skal sette oss fri, men selv etter vi har vendt oss vekk fra synden, og vendt oss til Gud, påvirker synden livene våre. Hvorfor?

Jesus blir fristet

Før Jesus begynte sin gjerning og forkynte at folket måtte vende om, leser vi at han ble ført ut av Ånden for å bli fristet. Jesus ble utsatt for det samme som oss, men ga ikke etter.

For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. (Hebreerne 4,15)

Der vi ikke strekker til, ser vi at Jesus står imot.

Når Jesus lærer disiplene å be, sier han «la oss ikke komme i fristelse». I teksten fra Lukas er det faktisk det bønnen avsluttes med. Kanskje forteller dette noe oss om hvor viktig den delen er. Og før han blir tatt til fange i Getsemane, nok en gang:

«Be om at dere ikke må komme i fristelse!» (Lukas 22,40)

Uverdig

Det å falle for fristelser gjentatte ganger kan skape så mye skam og motløshet, og en følelse av at man ikke er verdig å kalle seg en kristen lenger. At man ikke fortjener det.

Selv om man faller ofte, må man ikke gi opp.

Det er jo på et vis sant. Ingen av oss fortjener den nåden vi har fått i gave. Da hadde det ikke lenger vært nåde, men frelsen hadde blitt av gjerninger; noe man måtte oppnå og gjøre seg fortjent til.

Ikke syndfrie

Etter at man bekjenner Jesus som Herre i livet, slutter man ikke momentant å synde for alltid. Frelsen kommer ikke av et syndfritt liv herfra og ut, men i at Jesus tar straffen for synden vår.

For friheten vi har fått i Kristus kan faktisk misbrukes.

Dere, søsken, er kalt til frihet. La bare ikke friheten bli et påskudd for det som kjøtt og blod vil, men tjen hverandre i kjærlighet. (Galaterne 5,13)

Her ligger forskjellen på dem som snubler i livet de lever i fellesskap med Jesus, og dem som med viten og vilje lever i synd:

  • Den ene vender seg om fra synden i anger, mens den andre vender seg til synden.
  • Den ene lever i tro, den andre i vantro.
  • Den ene får tilgivelse, den andre får straff.
  • Den ene har en redningsmann, den andre må være sin egen redningsmann.

Bibelen er brutalt direkte:

Fortsetter vi å synde med vitende og vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da finnes det ikke lenger noe offer for synder. (Hebreerne 10,26)

Skjelne mellom dem

Det er vanskelig å lage et klart skille mellom de to. Hva om man faller ofte? Blir det ikke da omtrent det samme som å ha bestemt seg for å leve det ut?

Selv om man faller ofte, må man ikke gi opp. Man får alltid et nytt forsøk, og vi vet at Gud vil dømme rettferdig og riktig.

Peter fornektet Jesus tre ganger, og like mange ganger inviterte Jesus Peter tilbake, da han spurte:

«Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?» (Johannes 21,16)

Lightstock / Ole Johan Bredvei Hvarnes

Tema

I september er temaet på iTro «I grenseland».