Privat tro?

Privat tro?

Hvis noen sier til deg at du skal få en omvisning i en landsby, og du i løpet av omvisningen besøker familier og ber for de - da vet du at du ikke er i Norge.

Det var dette som skjedde i januar i år, da jeg og 10 andreTeFTere var på besøk i en landsby på kysten av Kenya.

Det var ingen som ikke ville bli bedt for

Denne landsbyen og familiene i den er delt så å si på midten når det kommer til religiøs tilhørighet. Halvparten er muslimer, den andre halvparten kristne. Vi fikk i vite at vi skulle gå rundt i landsbyen, besøke ulike familier, si at vi kom fra den lokale kirken og spørre om det var noe spesielt de ville vi be for. For en lutheraner som meg selv så er det ikke en hverdagslig ting å gå rundt på dører og spørre etter bønneemner. Der og da var jeg pent nødt til å bli med på opplegget tross min skepsis. Vi gikk et godt stykke før vi kom til det første huset. Der møtte vi mannen i huset som fortalte oss at kona i huset var kristen, han selv var muslim og ungene var da også muslimer. Vi fortalte hvilket ærend vi var i og fikk lov til å be til Jesus, vår Herre, for vår muslimske venn og hans familie. Dette gjentok seg mange ganger i løpet av turen, og det var ingen som ikke ville bli bedt for. Selv ikke når hele familien var muslimer. Mange hadde det vanskelig og trengte virkelig forbønn.

Det er noe annet enn Norge i dag hvor troen er det mest private man har

Jeg vet ikke riktig hva de vi ba for satt igjen med etter denne dagen, forhåpentligvis fikk de et møte med Jesus og lyst til å besøke den lokale kirken. Jeg derimot sitter igjen med en fasinasjon av et samfunn med så stor åpenhet når det er snakk om tro og bønn, det er noe annet enn Norge i dag hvor troen er det mest private man har. Jeg skulle ønske at det norske samfunn kunne forandre seg til et mer åpent samfunn, et samfunn hvor vi kan snakke om vår personlige tro uten å bli sett på som en ”superreligiøs” person. Et samfunn hvor man kan be naboen sin inn til en kopp kaffe, og samtalen naturlig kan dreies inn på Gud og hva han gjør i ens hverdag.

Hvis et slikt samfunn skal bli en realitet, tror jeg vi først og fremst må forandre hvordan vi kristne snakker og omgås med hverandre. Etter et kristent møte så burde det for eksempel være naturlig å snakke om hva Gud ga deg i kveldens andakt, etter mine erfaringer er dette noe som sjeldent blir gjort. Samfunnet blir ikke et samfunn hvor den personlige tro er noe man snakker om, hvis ikke vi kristne er åpne ovenfor hverandre først. Vi må be Gud om at han må forandre oss, slik at slik samtale blir en naturlig del av hvem vi er.

Ill. foto:  fotosiggi på flickr

Misjon

Misjon er spalten hvor du kan lese om misjonsprosjekter, misjonærer og misjonsland som har tilknytning tilNorsk Luthersk Misjonssamband(NLM), organisasjoenen som står bak iTro.

Hvorfor misjon’a, lissom?