100 meter sørvest: Golgata
Jeg står oppe på muren til gamlebyen i Jerusalem. Hodet mitt er vendt mot sørvest, mot kuppelen til gravkirken. I gravkirken skal det ha funnet sted, for to tusen år siden. Jesus blir korsfestet, han dør, han blir begravd. ”Så nærme” tenker jeg, men det gjør ikke særlig inntrykk. Jeg vet at inne i kirken, under kuppelen sitter masse katolikker akkurat nå. De griner og lar tårene dryppe ned på stedet hvor korset skal ha stått, de kneler ned inne i graven og roper til Maria. De betaler penger for å komme inn i et rom for å ta på hodeskallene og gamle ben og eiendeler til disipler fra fordums tid. ”Så tomt. Hva får de ut av det?” tenker jeg. Hvor Gud døde gjør ikke noe, men jeg priser Ham for faktumet at det skjedde.
Men jeg står her, hvor det hele skjedde for to tusen år siden. Jeg har gått den samme veien som Jesus gikk, hørt de samme lydene, kjent de samme luktene. Jeg er i kristendommens vugge, Jerusalem.
200 meter sør: Klippemoskeen…
Ikke før jeg har fått tenkt disse tankene, høres en annen lyd fra den andre enden av gamlebyen. Et par hundre meter lenger borte setter muslimene i gang med sine bønnerop. Ikke en stygg lyd i grunn, bønneropene har en slags fengende melodi, det er noe mer enn kauking liksom. Jeg snur bare noen grader på hodet, og det er liksom ikke noen tvil om hvor blikket skal hvile. Klippemoskeen i Jerusalem er umulig å ikke få øye på. Gullkuppelen strekker seg over alt annet i byen og sier ”Jada, vi er her vi også” for muslimene. Like bak denne moskeen ligger også Al Aqsa moskeen, Islams mest hellige sted, stedet hvor Mohammed etter tradisjonen ble tatt opp til himmelen. Så må vi nok si at også muslimene kan kalle Jerusalem sin vugge.
…Og rett nedfor der igjen: Vestmuren
Etter et nærmere øyesyn ser jeg at stedet hvor de to moskeene står er rammet inn av et stort område. Selvfølgelig. Hva annet? Moskeene ligger på det stedet jødenes tempel stod før. Når det begynner å skumre ser jeg lyskasterne fra vestmuren av det gamle tempelet. Her er jøder i hundretall på vei til for å be, synge, danse og klage. De venter ennå på mannen som døde, ble begravd og stod opp bare et par kvartaler unna. Helt siden Davids tid har de holdt til her i Jerusalem.
Gud har gitt meg en begynnelse
Midt oppi alt dette står jeg altså. En kristen gutt med et håp om å få se alle disse menneskene samlet en gang. Alle mennesker skal bøye kne for Yeshua på dommens dag, noen må tvinges til det, men jeg vil lære mennesker å knele frivillig for Sønnen før den dagen. Kan jeg gjør noen forskjell? Jeg er i alle fall her, og Gud vil bruke meg. Jeg kan ikke nå alle, men de vennene Gud har gitt meg skal i alle fall få merke at jeg tilhører Yeshua. Det er en begynnelse, en begynnelse Gud kan velsigne til en heftig slutt!
Tekst/foto: Christian Lilleheim
Foto nr 4: David Lilleheim
Christian er volontør i
Return2Sender, jobber på
Caspari-senteret, og
blogger jevnlig fra livet i Jerusalem.
Av Maria Kolberg
