Psykisk syke får dødshjelp

Psykisk syke får dødshjelp

Hvordan kan vi møte de som er mest sårbare og behøver å bli sett og bekreftet?

Kommentar

NOBAS-undersøkelsen (2016) viser at majoriteten av den norske befolkningen er for å tillate eutanasi og legeassistert selvmord for døende pasienter med kort forventet levetid. På spørsmål om de mente at dødshjelp også skulle være tilgjengelig for mennesker med psykiske lidelser, svarte derimot bare 17 prosent at de var litt eller svært enig. Over halvparten var litt eller svært enig i at legalisering av aktiv dødshjelp kan medføre at svake grupper opplever seg presset til å be om dødshjelp.

Vi leser ofte at stadig flere unge sliter psykisk. Det samme gjelder også for voksne.

Faktisk regnes det nå at mellom 30 og 50 prosent av alle voksne vil få en psykisk lidelse i løpet av livet (fhi.no). Men hva om det fantes et tilbud, en vei ut av lidelsen, som var langt raskere og billigere enn terapi og medikamenter?

Aktiv dødshjelp er mye omdiskutert og kun tillatt i noen svært få land i verden. I en håndfull stater i USA tilbyr de legeassistert selvmord for de med uutholdelige lidelser og kort forventet levetid, mens det i land som Belgia og Nederland er tillatt også for psykiske lidelser og for barn.

Når livet blir uutholdelig

I Belgia har det siden dødshjelp ble legalisert i 2002, vært en gradvis utglidning av hvilke kriterier som skal gjelde for hvem som får hjelp til å dø.

I dag er det ingen nedre aldersgrense og det er ikke et krav om at det må være en fysisk sykdom. Derimot har vi flere eksempler på at både unge og voksne med psykiske problemer har fått dødshjelp.

I 2013 fikk 44 år gamle Nathan fra Belgia eutanasi på bakgrunn av store psykiske lidelser knyttet til en rekke feilslåtte kjønnsoperasjoner.

Legen som hjalp Nathan å dø, har tidligere hjulpet et tvillingpar på 45 år som begge var døve og i ferd med å bli blinde. De uttrykte i forkant at de var redd for å havne på institusjon og følte at de ikke lenger hadde noe å leve for.

I fjor lagde The Economist den korte dokumentaren ”24 & ready to die” som handler om Emilie sitt ønske om å få dø. Hun har strevd med depresjon og suicidale tanker siden barndommen, og var nå kvalifisert til å få eutanasi i Belgia.

Men dokumentaren avslutter med hun ombestemmer seg: ”Jeg kan ikke gjøre det,” sier hun til legen som skulle ha hjulpet henne med den dødelige dosen. De siste to ukene hadde hun hatt det bedre og var ikke klar for å gi opp likevel.

Ambassadører for håp

Hvordan møter vi de som er mest sårbare og behøver å bli sett og bekreftet? Bør helsevesenet tilby døden som løsning til mennesker som strever med å leve? Eller bør helsepersonell heller være ambassadører for lindring, trøst og håp?

Har du sett filmen Et helt halvt år? Bli med på diskusjonen: ”Er dødshjelp et modig valg?”

En annen viktig ting

Dersom du strever med selvmordstanker kan du oppsøke hjelp her:

  • Er det akutt? Ta kontakt med legevakten eller ring 113.
  • Kors på halsen er anonymt og du kan ringe gratis (800 333 21), chatte eller skrive til en voksen.
  • Kirkens SOS: Telefon 22 40 00 40 og chatt på nett hele døgnet.
  • Mental helse: Telefon 116 123 og nett hele døgnet.
  • LEVE, Landsforeningen for etterlatte ved selvmord.
iStockphoto

Kommentar

NOBAS-undersøkelsen (2016) viser at majoriteten av den norske befolkningen er for å tillate eutanasi og legeassistert selvmord for døende pasienter med kort forventet levetid. På spørsmål om de mente at dødshjelp også skulle være tilgjengelig for mennesker med psykiske lidelser, svarte derimot bare 17 prosent at de var litt eller svært enig. Over halvparten var litt eller svært enig i at legalisering av aktiv dødshjelp kan medføre at svake grupper opplever seg presset til å be om dødshjelp.